SOUTH PARK: SNOW DAY

Byen South Park er nok en gang i kaos i Snow Day, den siste videospilladapsjonen av den animerte serien, som er utviklet av Question Games. Det går bort fra de mer tradisjonelle RPG-røttene til forgjengerne Stick of Truth og The Fractured but Whole, og Snow Day er en roguelike brawler som kan spilles med opptil fire spillere. Det er også verdt å merke seg fordi det er det første 3D-spillet South Park som er utgitt de siste to tiårene.

Snow Day fortsetter rett etter hendelsene i de to foregående South Park RPG-spillene. Her har en voldsom snøstorm oppslukt byen, noe som har ført til at skolen er avlyst og innbyggerne har gått til innkjøp av toalettruller. Nå som skolen er avlyst, vender guttene tilbake til sine Dungeon and Dragons-inspirerte krumspring, men de blir tvunget til å spille et nytt fantasispill etter at den nye gutten (spilleren) har blitt operert igjen. Historien har en "back-to-basics"-tilnærming med fokus på barnas fantasier og ikke politisk satire.

Selv om jeg absolutt elsket måten utviklerne har kombinert seriens visuelle uttrykk og Snow Day sin 3D-presentasjon på, syntes jeg historien føltes ganske papirtynn og uinspirert. Det er minimalt med mellomsekvenser i løpet av historiekapitlene, og i siste halvdel av spillet tar historien en utrolig forutsigbar vending som verken føltes smart eller morsom. Dette er noe spillet selv gjør narr av når du låser opp en trofé/prestasjon som heter Inevitable Betrayal.

Når det er sagt, selv om historien er ganske svak, var det noen få øyeblikk som fikk meg til å trekke på smilebåndet som en stor fan av serien. Øyeblikk som da Stans far Randy støttet ham i sjefskampen for å forsvare toalettpapiret, eller da guttene fant opp spillereglene på nytt underveis, var hysterisk morsomme, men disse øyeblikkene var sjeldne.

Som tidligere nevnt er Snow Day et samarbeidsspill som kan spilles med opptil fire spillere. Heldigvis for de som spiller alene, er den kunstige intelligensen ganske dyktig når den kjemper ved din side og hjelper deg med å komme deg etter å ha falt i kamp. Det er også mulig å spille sammen med tilfeldige spillere (eller randos) i online-samarbeid, men merkelig nok er det ikke mulig å spille lokalt samarbeid, noe som føles som en virkelig savnet mulighet, siden det er så viktig å spille som en gruppe.

Når det gjelder kamp, får du et nærkampvåpen, et avstandsvåpen og to spesialkrefter som kan brukes når Pissed Off -måleren er full. Disse kreftene inneholder mange morsomme referanser til serien og gir spillerne både defensive og offensive fordeler. Cheesing-kraften får for eksempel fiender til midlertidig å vende seg mot hverandre, og prompe-flukten kan brukes til å fly i sikkerhet hvis det blir for mye.

Det som skiller Snow Day fra typiske brawlers, er et kortbasert system som gir en følelse av variasjon. Underveis i spillet får du tilbud om kort som kan forbedre styrken på angrepene og spesialegenskapene dine, og disse kan oppgraderes ved hjelp av toalettruller som du får tak i. Det finnes også spesielle "bullshit"-kort som gir deg og motstanderen din spesielle, begrensede krefter, men disse kan bare brukes en håndfull ganger. Mine mest brukte bullshit-kort var et som gjorde at jeg kunne skyte laser fra øynene og et annet som forvandlet meg til en kjempe.

Det er noen interessante ideer med den kortbaserte mekanikken, men alt i alt syntes jeg at kampene var kjedelige. Du bruker mesteparten av tiden på å hakke og skjære deg gjennom den samme gruppen førsteklassinger ved å trykke på firkantknappen om og om igjen. Du tjener ikke XP ved å slå ut bølger av fiender, og de gir deg ikke nye våpen eller frynsegoder, så det føles aldri tilfredsstillende å slå dem i hodet.

Spillet gjør også svært lite for å variere handlingen i løpet av den ynkelig korte kampanjen på fem kapitler. Mesteparten av spillet går med til å gå fra område til område og rydde unna bølger av nye fiender før du endelig kan komme videre. Snow Day prøver av og til å krydre handlingen med at du må forsvare et bestemt område under et bakholdsangrep eller samle inn et tilfeldig utvalg av gjenstander, men dette er dessverre sjeldent.

Med skaperne Matt og Trey i spissen for prosjekter som Stick of Truth og The Fractured but Whole virket det som om den mørke tiden for South Park -spillene lå bak oss, men dessverre markerer Snow Day et betydelig skritt tilbake for serien. Historien på fem kapitler føles mye lengre enn den burde på grunn av det uinspirerte manuset og den kjedelige og repetitive spillingen. Med dette i bakhodet er det vanskelig å anbefale spillet til selv de mest innbitte fans.

2024-03-27T15:13:36Z dg43tfdfdgfd