Nå forstår jeg pappa – jeg har blitt som ham
(Nordnorsk debatt): Jeg er 43 år gammel. Jeg våkner av ryggsmerter, jeg liker best nyheter på papir, og jeg har begynt å snakke med meg selv i bilen.
Men det som virkelig har fått meg til å innse at jeg har blitt min far, er ikke helsa eller alderen – det er de yngre generasjonene.
Og nå skjønner jeg endelig hvorfor pappa pleide å se ut som han hadde fått slag hver gang jeg sa noe jeg selv trodde var klokt som 16-åring.
Les også: Hun bruker 243 kroner for å spare 59 kroner
Alt toppet seg da jeg hørte om fenomenet rundt Minecraft-filmen. Ikke filmen i seg selv – den er sikkert akkurat så ubegripelig som jeg frykter – men oppførselen. Kinoen blir omgjort til et raveparty for barn og unge som ikke kommer for å se filmen, men for å rope, hoppe i setene, danse floss midt i midtgangen og dokumentere galskapen på TikTok. Og det hele kalles «kultur». Jeg kaller det kollektivt sammenbrudd.
Men dette er bare toppen av isfjellet. Vi snakker om en generasjon som er giddeløs, lettkrenket og overraskende komfortabel med å aldri ta ansvar for noe som helst.
De orker ikke svare på meldinger. De orker ikke konflikter, men krever at du formulerer deg med kirurgisk presisjon i hvert ord – hvis ikke er det «overveldende» og «skadelig». Kritikk, selv den mildeste form for konstruktiv tilbakemelding, blir mottatt som et personangrep.
Forteller du dem at de burde møte opp tidsnok eller gjøre ferdig det de lovet? Da er det ikke de som er problemet – du er problemet, fordi du ikke forstår at de «sliter litt for tida».
Leserbrev: Hylteite reklamer
De trenger nå tilrettelegging for å håndtere de mest hverdagslige følelser. Sorg, frustrasjon, ubehag – alt må pakkes inn i bomull, med pauser, pusteøvelser og gjerne et støtteskriv i forkant. Det finnes unge voksne som blir utbrent av å måtte ta telefonen sin.
Dette er mennesker som har vokst opp med teknologi i hånda, men som får angst av e-post. Jeg har kjennskap til folk som må ha en «rolig uke» etter å ha deltatt i en en-dags workshop med andre mennesker.
Og mens de navigerer denne emosjonelle labyrinten av overfølsomhet og «selvomsorg», har de på merkelig vis også klart å trykke Simen Velle opp på en sokkel. Unge folk som ikke klarer å møte opp til undervisning før klokka 12, digger ham fordi han «sier det som det er» – samtidig som de forventer trigger warnings før man nevner været.
Alvoret i dette kan ikke overdrives: de opphøyer en fyr som sier at folk må ta seg sammen, mens de selv sitter og syter over at noen på jobb kalte dem «umotivert».
Les også: Er nordmenn onde?
Så nå forstår jeg pappa. Jeg forstår hvorfor han gikk ut og malte huset etter at jeg en gang sa at jeg «følte meg misforstått» fordi jeg ikke fikk nye sko. Det var snakk om et par Grant Hill basketsko til altfor mange penger.
Jeg forstår hvorfor han stirret tomt ut i lufta da jeg sa jeg skulle ha et «kreativt friår». Jeg forstår nå hvorfor han likte å stirre inn i et bål i timevis. I all stillhet. Det var ikke sinne.
Det var ren overlevelse.
Og nå er jeg selv der. Jeg sukker tungt når jeg hører ordene «jeg føler», jeg kjenner irritasjonen stige når noen sier «jeg trenger mer trygghet i dette rommet», og jeg har begynt å bruke uttrykk som «ta deg sammen» – helt uten ironi. Jeg har blitt han fyren som mumler «herregud» og vurderer å flytte til en hytte uten internett.
Jeg får utslett av klaging og syting – og jeg tror verden er på tur rett til helvete. Akkurat sånn som pappa tenkte i 1981. Og mine besteforeldre sikkert tenkte da fadern begynte å høre på Pat Boone på 50-tallet. Verden er på tur i dass.
Les også: Hvordan Norge samlet seg for Syver
Så til deg som er ung, sliten og lett krenket: jeg ønsker deg alt godt. Men en dag vil du også sitte der, 43 år gammel, og lurer på hvorfor ingen under 30 klarer å ta ut søpla uten kontakt med fastlegen. Og når den dagen kommer – velkommen etter! Vi har kaffe. Den er svart. Uten mandelmelk. Bare vanlig kaffefløte.
Og det må du bare tåle, selv om du mest sannsynlig har laktoseintoleranse. For det er alt jeg har, og butikken er utsolgt for mandelmelk.
Deal with it! That's life.