LEDFOOT IKKE LENGER ALENE

Den hvithårede, svartkledde, tilsynelatende skumle artisten har i tiårene siden fremstått som selve definisjonen på en ensom ulv. 

Men nå vender han tilbake til bandformatet alt startet med – inspirert av «Exit»-skaper Øystein Karlsen. Det var da Ledfoot skrev musikken til «Exit», at han nyforelsket seg i det større lydbildet et band gir. 

Marianne-musikk

At Karlsen overtalte ham til å spille seriens skremmende torpedo, gjorde Tim Scott McConnell – hans egentlige navn – kjent også for folk flest.

Samarbeidet fortsetter, så nå skriver Ledfoot musikk til Karlsens nye storserie om Leonard Cohen, «So Long, Marianne», som NRK satser på.

– Det var mørkt i «Exit», dette blir lysere, sier Ledfoot, som ikke klarer å la være å skrive låter. Hele tiden, «tvangsmessig», kaller han skrivingen sin.

Synger om outsidere

Men han slipper egen musikk også, med en tittel det tilsynelatende kunne vært lett å plassere på ham. «Outsiders» heter platen, med tekster om folk som til tross for alt, fortsetter å prøve å finne fred. 

– Jeg synger på én måte om meg selv, gjennom opplevelser som ikke nødvendigvis har skjedd meg, men som jeg forstår. Outsiderne er mine insidere, sier Ledfoot og pirker hull i et hjørne av artistmyten:

Han hevder at de fleste artister er langt mer introverte enn folk tror. Selv trives han best alene i et hjørne, utenom når han entrer scenen.

– Når du tidlig blir vant til å være selvstendig, er det vanskelig å venne seg av med det.

Blir for barna

Han kom til Norge i 1994 og «begynte å få barn», fortalte han i programmet «NRK-scenen». De fire barna fikk ham til å bli her og begynne karrieren på nytt, selv om det har kommet mange tilbud fra amerikansk musikkbransje. Da måtte han ha reist tilbake.

– Det er her jeg vil at barna mine skal vokse opp. Nå har jeg vært lenger utenfor Amerika enn i. 

Selv ble han født i et trailerhjem et sted i sørstatene. Faren var evig på farten, og familien fulgte ham. Unge Tim gikk på 22 forskjellige skoler i oppveksten og følte seg aldri hjemme noe sted.

Evig flyttefot

Med en far fra Tennessee og en mor fra Virginia vokste han opp med blues og country, begynte å spille i bikerbarer i Florida som 16-åring og ler når han forteller at han kjøpte de første gitarene sine i pantesjapper.

– Gamle folk som hadde flyttet til Florida for å dø, pantsatte de dyre gitarene sine, sier Ledfoot, som i dag spiller en tolvstrengers akustisk gitar.

17 år gammel, fersk ut av high school, satte han kursen for New York med den eldre kjæresten. Han hadde fått juling i bikerbarene for å være for pen, men i New York førte det etter hvert til et uventet møte og et bitte lite hjørne i kunsthistorien.

Inn i kunsthistorien

To 1980-fotografier av legendariske Robert Mapplethorpe har tittelen «Tim Scott» og viser en ung, vakker rockabillykar med høyt hår, svart T-skjorte og den første av senere mange tatoveringer.

– Jeg spilte i The Rockats, et av de største på New Yorks undergrunnsscene på den tiden. Jeg pleide å klippe gutta i bandet, men så dukket Mary Lou opp og ville klippe oss. Jeg tror hun bare ville rappe stilen vår, men hun kjente Mapplethorpe og tok oss med til studioet hans.

Rockabillygutta satt og bladde i bøkene som lå på venterommet. De inneholdt noen av Mapplethorpes ofte homoerotiske bilder, som Stein Erik Hagen er en begeistret samler av.

– Vi hadde ikke hørt om Robert og tenkte «oops», og lurte på å stikke av. Men han var hyggelig, en stille fyr, som meg, og kom på mange av spillejobbene våre etterpå, sier Ledfoot i dag.

Fremdeles blakk

Ikke uventet krasjet Ledfoot ofte med plateselskapene som prøvde å styre ham. I 1985 laget han albumet «High Lonesome Sound» for sitt nye selskap, Geffen.

– Jeg ble overtalt av Carole Childs, kjæreste med Bob Dylan, som jobbet der, sier Ledfoot med hint om sin gamle omgangskrets.

Det var her «High Hopes» først dukket opp. Fem år senere spilte han den inn med sitt neste band, The Havalinas. En annen som har spilt den inn, er Bruce Springsteen – to ganger, senest for ti år siden da Ledfoots låt lånte navn til et helt album. 

Ville ikke ha band

Norskamerikaneren er ikke blitt noe rikere av den grunn. Sånt blir det låttekster av. På forrige plate synger Ledfoot: «For forty years I've plied my trade, getting ripped off, conned and mostly underpaid». 

Han gikk etter hvert også lei av å spille i band og «være faren deres», og gjenoppsto som soloartisten Ledfoot i 2007.

– Lydbildet mitt kommer av at jeg ville høres ut som et band, men uten å ha et, smiler han på sitt skjeve vis.

Men på «Outsiders» backes han for første gang på sine norske innspillinger av et band, med medlemmer så travle at de var vanskelige å samle. De rakk noen runder i studio hos samarbeidspartner og sjelebror Ronni Le Tekrø på Toten – og fikk frie hender.

– Sju av ni låter på platen er «first takes», de første opptakene vi gjorde. Dette er ekte vare, sier Ledfoot, nå ikke lenger ensom ulv på plate.

   

(©NTB)

2024-04-29T12:36:52Z dg43tfdfdgfd