KRITIKKEN HAGLER MOT ALEKSANDER SæTERSTøL

«Jeg er glad du ikke er mitt barn». «For en skam du er for familien din». «Du skulle vært abortert».

Hva har disse utsagnene til felles, foruten å være basert på en syltynn «relasjon» gjennom noen minutters passiv observasjon av en redigert og spisset profil/karakter på TV?

De er alle skrevet av kjerringer. Kjerringer som har fått hjelp til å opprette Facebook-konto, og som av en eller annen grunn ikke klarer å holde seg unna kommentarfeltene til tabloide saker om folk de har sett på TV.

Kritikken hagler fra de eldre

Det har den siste tiden stormet rundt reality-profilen Aleksander Sæterstøl i forbindelse med hans deltakelse i det populære programmet Kompani Lauritzen. Kritikken hagler og nevnte unge mann hetses nåde- og hensynsløst i sosiale medier.

Mange av de hardeste ytringer kommer overraskende nok fra de klokeste og mest livserfarne i samfunnet vårt: de eldre.

TV 2-profil Morten Hegseth delte i fjor dette: «– Det var en dame i 70-årene som skrev en lang Facebook-melding om at jeg var verdens verste person. Hun ønsket meg død, skrev om at jeg var homo og en unnskyldning av en mann.»

Influenseren Amalie Snøløs tok et oppgjør med «Kari 60» på sin egen Facebook-profil i etterkant av sin Farmen-deltakelse med blant annet dette: «Ikke si at moren min burde tatt abort fordi jeg ikke fortjener å leve.»

«Den svenske realitystjerna og influenseren Bianca Ingrosso har flere ganger tatt til motmæle mot mobbing og krenkelser i kommentarfeltet på sosiale medier. Men nå har en ny gruppe nett-troll utmerket seg, og den svenske realitykjendisen sparer ikke på kruttet når hun sier ifra – til bestemødrene!» (Sitert fra KK)

Men hvorfor har det seg sånn at de «kloke og vise eldre» er en gjenganger på styggedommen? Dette er et spørsmål jeg overhører og leser med jevne mellomrom – uten at noen ser ut til å ha svaret.

Ikke lenger troverdig

Tillat meg å forklare et sentralt aspekt av årsaken til at det er sånn:

Dagens eldre lærte i sin tid å forholde seg til TV som en seriøs og troverdig kilde til nyttig, viktig og sann informasjon. TV var ikke manipulerbart da slik den er nå, og man hadde ikke reality-underholdning som baserte seg på karikerte og spissede versjoner av «vanlige» mennesker for å skape engasjement og følelser. Mennesker som er håndplukkede av profesjonelle «castere» hvis oppgave er å finne de mest sannsynlige skaperne av drama, kontroverser og ikke-kjedelige TV-øyeblikk.

I dag ser vi et medielandskap som er fundamentalt ulikt det medielandskapet de eldre forholdt seg til i deres egen oppvekst. Dette illustreres særdeles godt ved at eldre mennesker er gjengangere i kommentarfelt på useriøse «tullenyheter».

Norske e-Avisa er et utmerket eksempel. De lager tullenyheter med overdrivelser som de yngre ler av, men som de eldre raser over. De eldre tar mediene på alvor, de tror på det de fortelles og vises – og har ikke fått med seg den forandringen mediene har gjennomgått.

Vi må opplyse våre eldre

Vi, som de innforståtte med dagens medielandskap, må ta ansvar og oppdatere og opplyse våre eldre om dette. Om hvordan et menneske på TV med svært enkle grep kan formes og formidles som noe helt annet enn virkeligheten, for å skape mer underholdning og engasjement.

Vi må fortelle at en vanligvis sprudlende blid person som har ett alvorlig ansiktsuttrykk én gang om dagen (for eksempel etter oppvåkning og fram til ansiktsvasken eller morgenkaffen er unnagjort), kan fremstå som det verste og mest miserable mennesket når det er nettopp det øyeblikket som vises hver dag. Og omvendt.

Og så må vi fortelle dem at det er tydelige karakterer som fungerer på TV, og det er derfor produksjonen velger som de gjør. Om alle deltakere var «normale og balanserte» ville det bli kjedelig TV. Publikum lar seg engasjere av drama og kontraster, og dermed blir det produksjonens oppgave å dyrke nettopp dette i sine karakterer.

Eder og galle i offentlighet

Vi må fortelle bestemor at disse TV-skikkelsene faktisk er ekte mennesker, akkurat som deres egne barnebarn. TV er ikke et eget univers, men gjerne karikaturer av ekte mennesker i et dels regissert univers rigget for å skape drama og følelser både hos deltakere og seere. Uekte formidlet men med ekte mennesker.

Men heldigvis finnes det sindige bestemødre også der ute. Mamma er på Facebook, og hun «pusher 70» nå, men skriver ikke slikt. Hun tenker nok sitt innimellom når hun ser hvordan enkelte fremstår i TV-ruta, men er for klok til å spy ut sin eder og galle i full offentlighet og overfor et ofte uskyldig ungt menneske.

Kanskje er det prisgitt at jeg har tatt ansvar, og vist og forklart teknikker som brukes i underholdningsøyemed?

Vi må hjelpe hverandre til å skjønne at spesielt reality-TV er underholdning og særdeles sjeldent «reality». Det er spissformulert, karikert, og det viser noen sekunder eller minutter av en persons 24 timer hver eneste dag.

Husk en ting: Hva man velger å vise er én ting – men hva man velger å ikke vise, er et minst like viktig.

Det er ikke noe galt i å si: «Mamma? Kom hit litt. Jeg ser du har vært på Facebook i dag. Tillat meg å lufte noen tanker om dette.»

Les også: Aleksander Sæterstøls holdning er skadelig for samfunnet

Les også: Machomannen som var tøff nok til å innrømme at han var ei pyse