KJERKOL KUNNE SITTET VIDERE, MEN STøRE KASTET HENNE TIL ULVENE

(Trønder-Avisa) Det var en trist pressekonferanse som utspilte seg i Oslo fredag formiddag. Trist fordi Ingvild Kjerkol gråt mens hun snakket om oppgavene hun nå ikke får gjøre, på en måte som både var ektefølt men også litt lite ydmykt av henne.

Trist fordi norsk politikk for nte gang handler om alt annet enn politiske saker. Trist fordi Nord universitet får sitt navn dratt i søla.

Et kjennetegn for alle skandalene de siste årene, er at nyanser fort forsvinner. Og la det bare være sagt:

Jeg skriver ikke noen forsvarstale for Kjerkol, men jeg mener denne saken har flere nyanser enn det som nå står igjen.

Les også: Kjerkol gjør det stikk motsatte av å lede

Kjerkol, medstudenten eller begge to har åpenbart brutt formelle regler for sitering i sin masteroppgave. Nemnda som behandlet saken mener dette formelt kvalifiserer som juks, og at jukset har skjedd forsettlig. Det betyr at mastergraden annulleres. Men må det innebære at hun går av som statsråd?

Jeg har kjent til Ingvild i snart 20 år. Hun er en typisk politiker, flaska opp på spillereglene i et beinhardt maktparti. Et parti hvor du er nødt til å inngå kompromiss, spille etter reglene – og bygge cv. For eksempel ved å skrive mastergrad i voksen alder.

I motsetning til Tonje Brenna eller Erna Solberg, har hun ikke havnet i pressens søkelys for en sak relevant for hennes regjeringsdeltakelse. Eller basert hele sin yrkeskarriere på en mastergrad, slik Sandra Borch (Sp) gjorde.

Hun har levert en oppgave mens hun har vært heltidspolitiker, for å utfylle cv-en og gjøre seg mer attraktiv. Ikke fordi det er avgjørende med mastergrad for å bli statsråd, men det hjelper jo på. Jeg satt ikke i rommet, men jeg kan se for meg at det var heftig å finne tid til å gjøre dette skikkelig. Kanskje tok de noen innersvinger. Eller misforsto? Eller tenkte det ikke var så farlig.

Kanskje var de usikre, men ble betrygget da Nord universitet for tre år siden gjorde sin grundige vurdering av oppgaven. En vurdering som også innebar plagiatkontroll, hvor tekstlikhetene som nå felte Kjerkol ble funnet, men ikke problematisert videre?

Hvis Nord hadde konkludert slik de gjorde nå for tre år siden, hadde kanskje Kjerkol og medstudenten fått mulighet til å levere oppgaven på nytt, og ingen spesiell skade hadde skjedd. Nå betaler hun altså en dyr pris – fordi Nord universitet kommer til stikk motsatt konklusjon?

Les også: Stolt Ingvild Kjerkol inn i Støres «skrekk-kabinett»

I strafferetten får man ofte rabatt hvis det går lang tid fra forholdet skjer til man blir «tatt». I politikken har skandalene ingen utløpsdato. Men det straffer seg å bli tatt sent heller enn tidlig.

Kjerkol er en kynisk politiker, som mange andre. Og hun er intelligent. Men hvis hun er utspekulert nok til å med overlegg jukse på masteroppgaven, er hun også kynisk nok til å forstå at dette gir en helt enorm risiko for politisk selvmord.

Jeg kjenner Ingvild som en kald og kalkulerende taktiker. Ville hun virkelig tatt risikoen når den potensielle gevinsten er ganske lav? Ville hun virkelig risikert å gi sine politiske motstandere så håndfast skyts?

Jeg tror ikke det.

Jeg kan selvsagt ta feil. Det kan hun også. Men det er ikke lov å gjøre feil i norsk politikk. Den politiske journalistikken har mye av ansvaret for det.

Les også: Raser etter Kjerkol-pressekonferansen: – Hun har aldri tatt ansvar for noe

Ikke misforstå: Det er bra at journalister stiller kritiske spørsmål, eller avslører politikere som gjør feil. Men med tiden har min bransje endret seg.

Vi har langt på vei sluttet å lete etter de politiske konfliktene – om lokallagene som er forbanna på egen regjering. Om statsråder som ikke holder sine politiske løfter. Om konfliktene mellom Sp og Ap i regjeringslokalene. Om de politiske visjonene.

Nå er det viktigste barometeret i politikken om du som person holder deg innenfor juridiske, moralske og etiske rammer. Og spillereglene er sånn at hvis du først har gjort noe galt – på et eller annet tidspunkt – så må du gå av. Så kan du senere komme tilbake igjen, og da er forholdet visket ut, fordi du har betalt den politiske prisen.

Vi har lagd et demokrati hvor politikere må være 100 prosent feilfrie.

Har du gjort én feil, på en reiseregning, en gammel mastergrad (samtlige norske politikere har nå fått sine mastergrader ettergått, og noen av dem er levert for mange, mange år siden) eller i en forvaltningssak, må du gå.

Statsråder går ikke bare av som følge av feil de har gjort i regjering, men etter en slags offentlig moraletisk rettsprosess – som er alt annet enn en rettsprosess.

For øvrig: Det er meget alvorlig at konklusjoner fra Nord universitet lekker ut til pressen på en måte som setter Kjerkol helt sjakk matt.

Jeg personlig mener Kjerkol kunne blitt sittende.

Det tror jeg også Trøndelag Ap mener – for de gjenvalgte henne nettopp enstemmig som fylkesleder, selv om alle detaljene om tekstlikhet var ute i offentligheten.

Jeg respekterer at andre kommer til en annen konklusjon. Men jeg syns det blir feil hvis de gjør det kun basert på mastergradssaken.

Kjerkol har vært lokalpolitiker, fylkesråd i Nord-Trøndelag, fylkesrådsleder, hun er fylkesleder i Trøndelag Ap, hun har holdt 1. mai-taler og hun har sittet i redaksjonskomiteer. Etter mitt syn er mastergraden hun skrev en liten bit av hennes politiske karriere, og den gir et lite innblikk i hennes personlighet. Men den er ikke hele Ingvild Kjerkol.

Les også: Sterke reaksjoner på Kjerkols oppførsel: – Toppen av frekkhet

Så kommer vi til dette vanskelige ordet «tillit».

Jeg var på Stortinget og snakket med mange av riksavisjournalistene da det stormet som verst rundt Erna Solberg. Alle var de helt sikre på at Solberg måtte gå av. Hun hadde ikke tillit. Spørsmålet var bare når hun gikk.

Det var ingen nyanser i svaret. Og som vanlig var det ikke den utløsende saken som var årsaken til at alle var så sikre. Men det var sakskomplekset: Håndteringen og en vurdering av hvilken tillit man hadde i eget parti og hos velgerne. Spør du dem nå, er de akkurat like sikre på at Solberg har full tillit.

Sånn var det også med Tonje Brenna. Også hun lå an til å ryke. Men den saken blåste over. Brenna ble sittende, selv om hun gjorde feilen i regjering. Kjerkol måtte gå, for noe som skjedde utenfor regjering.

Jeg tror Kjerkol hadde overlevd dette, hvis Støre hadde stått fast på at han hadde tillit til henne.

Så kan man selvsagt forstå statsministerens dilemma. Når slike saker når en viss terskel, blir de altoppslukende.

På et vis er det imponerende at Støre for en gangs skyld er så tydelig og handlekraftig. Hun går ikke nødvendigvis av på grunn av masteroppgaven, men fordi presset har blitt så voldsomt. Likevel er ikke dette særlig prinsippfast av en ganske så prinsipiell politiker.

På kort sikt er det lettest å kaste henne. Sånn er de politiske realitetene.

Men så herlig det hadde vært om Støre, landets desidert minst folkelige politiker, for en gangs skyld kunne stått fram og sagt «politikere er også bare vanlige mennesker».

På lang sikt blir dette også dyrt for Støre. Han hadde selv store utfordringer med tilliten – i Trøndelag Ap. Der sitter det allerede én avsatt Ap-topp (Trond Giske) fast bestemt på at Arbeiderpartiet skal kvitte seg med Støre og hans kumpaner.

Skal vi tolke det Kjerkol sa fredag, får han nå én til:

«Jeg leder det største fylkeslaget. Vi er 20 prosent av medlemsmassen i Arbeiderpartiet. Det blir en tung dag for mine partivenner. De har gitt klart uttrykk for at de ønsket et annet utfall. Men i morgen så er vi i gang igjen med å gjenreise Arbeiderpartiet som den politiske kraften vi skal være for alle dem vi er til for» sa hun.

Det siste kan kun tolkes som at Støre skal byttes ut.