Jeg har vært rammet av skjermgalskap
Jeg var nylig i barnebursdag. Rundt kaffebordet snakker vi voksne om sosiale medier. Igjen. Vi er lei oss, oppgitte, en pappa var tydelig irritert.
Alle er enige i at «sosiale medier stjeler for mye barndom».
Jeg er trøtt av debatten. Alle ord er brukt. Jeg får lyst til å perle et armbånd med «fuck SoMe», for å vise hvor jeg står.
Jeg forteller at jeg nylig leste at Anne-Kath Hærland spådde influensernes nedgang som følge av kunstig intelligens. Anne-Kath er ikke så lei seg for dette, og det er ikke vi rundt kaffebordet heller.
Vi diskuterer mens ungene spiller badminton. Vi har gitt tydelig beskjed om «ingen skjerm!» og ytret trusler av ymse slag ovenfor egne unger om at «dersom dere melder dere ut av selskapet og stikker hodet i en skjerm så påvirkes ukepenger/skjermbruk/fremtidig arv etc. etc.».
Sikkert noen pekefingre i kommentarfeltet om det, men jeg er ikke Peder Kjøs, og det er sannsynligvis ikke du heller.
Les også: Enig eller uenig: Sosiale medier stjeler for mye av barndommen til barn i dag.
Rundt bordet forsøker noen å nevne influensere, men ingen engasjerer seg særlig. Vi er eldre og for lengst forsynt på fremmede folk som tar bilder av seg selv og melder at «partur til Paris leverer» foran en halvspist tallerken med spagetti à la Capri, eller influenservenninner i lik kjole som forteller at de «endelig har laget kjolen de alltid har savnet».
Sett bort ifra den altruistiske kjernen i budskapet, kunne man blitt lurt til å tro at influenserbransjen er KI-generert for lenge siden.
Les også: Caroline Schea
En pappa sier at han skjønte hvor mange som faktisk livnærer seg som influensere da han prøvde å se TV-programmet «Sistemann ut» med Martin Sundby og kjente igjen tre personer.
Dette får opp engasjementet. Alle samtykker; ingen visste hvem flere enn maks fire var, og vi lurer på hvordan de får det til alle sammen. Folk må jo klikke på det de selger for at fortjenesten skal rulle inn, og jeg minner om at man må huske på forbrukermakta si og tenke over hvem man følger på sosiale medier.
Les også: Hærlands simulerte univers
Men fra min høye hest kjenner jeg at det lugger litt i samvittigheten. Man skal ikke juge med mindre det er utelukkende gøy og humoristisk, og det er ikke influenserbransjen.
Da kan jeg jo bare tilstå med en gang:
Jeg har vært rammet av bevisstløshet i handlingsøyeblikket. Og jeg vil tro, ifølge min hjemmelagde statistikk, at også du eller en du kjenner på et eller annet tidspunkt har vært rammet av det samme.
Les også: Dette er foreldre som juger
Jeg snakker om sosiale medier-galskap, også kjent som sosiale medier-influensa, her forkortet til «soflensa»; midlertidig sinnsforvirring som kjennetegnes av svak dømmekraft og dårlige kjøp, hyppigst i perioder med lav selvtillit, og gjerne ispedd søken etter noe man ikke vet hva er.
Jeg har hatt soflensa flere ganger. For eksempel en gang i 2009 jeg var høygravid og ustabil.
Under et bilde av en influenser trykket jeg «bestill» på annonselenken til kjolen hun hadde på, totalt ukritisk til at jeg hadde kroppsfasong som en middels bobil. Samboeren min lo så mye av den kjolen at jeg gikk med på å forevige fadesen. På en gammel laptop på loftet finnes det et bilde av meg som ser ut som et deprimert egg med badehette.
Les også: Flertall av nordmenn ønsker å øke aldersgrensen i sosiale medier
Men jeg har blitt eldre, og jeg synes det er deilig befriende å være en helt vanlig person som vet at lykken ikke finnes bak noen slags skjerm.
For influensere er ikke som brød. Du kan ikke følge en type oppskrift, og bake deg til en annen. Du blir ikke programleder på TV av å bruke samme hudpleie som en sponset kjendis.
Likevel, det er fortsatt dager innimellom jeg er sliten og overstimulert, og før jeg vet ordet av det har jeg åpnet telefonen og trykket på Instagram aka verdens største TV-shop og falt ned i hypnosen.
Plutselig har jeg brukt femten minutter av livet på å se en influenser snakke om lunsj og påkledning og seg og sitt.
Ute av limboet lurer jeg på hvordan i all verden jeg havnet der.
Akkurat det har jeg fortsatt ingen svar på, men jeg skjønner at det finnes fellesskap og vennskap der ute på Instagram-TikTok-only fans eller hva nå enn folk driver med i disse dager.
For eksempel har jeg sett at mange skriver: «I tilfelle ingen har sagt det til deg i dag: du er FIN» under en striglet selfie. Det hjelper godt på morgenen når jeg står opp og sier til mannen min at jeg er fin, for det har en dame på internett sagt, og han bare lukker døra. Sånt har han ikke tid til.
For i dette fellesskapet vi lager på internett, selv med gode intensjoner, hvis vi hele tiden skal minne hverandre på at vi er nok verdt, at vi er fine og pene og gode nok som vi er; minner det oss ikke egentlig på at vi kanskje ikke selv føler at vi er det? Er det ønskelig at folk sier til oss at vi er fine hver dag?
Jeg er ofte ikke fin, og det er greit for meg.
Og jeg føler meg ikke alltid bra, og det er også greit.
Les også: Ingen har sagt at damer blir penere når de fyller 40
Men i debatten om sosiale medier er det også positive sider. Det er flott med influensere som har delt om psykisk helse og dermed bidratt til alminneliggjøring av helseproblemer som gjør det lettere for folk å søke hjelp.
Det samme kan sies om nedprioriterte kvinnesykdommer, og aller helst burde vi hatt en trygg mann med stilig hentesveis som kunne vist vei, hvis en slike enda finnes her til lands.
Likevel, sosiale medier viser og problematiserer hvor middelmådig du er, når det jo egentlig er der omtrent midt på treet mange av oss har det best.
For i middelmådigheten slipper vi å slite for å prøve å være noe vi ikke er.
Jeg støtter oppfordringen til helseministeren i USA som ønsker advarsler på sosiale medier lik de vi har på sigarettpakker. Likevel tror jeg ikke at ord alene vil ha sterk nok preventiv virkning.
Altruistisk som jeg er, tilbyr jeg derfor gravidbildet mitt fra 2009 dersom Jan Christian Vestre skulle være interessert i å avskrekke unge fra uhemmet omgang med Soflensa.