− HVOR ER DERE, EVA STENBRO?

I Nettavisen 27. april etterlyser Eva Stenbro menn som kjemper guttas sak.

Kanskje har hun til en viss grad et poeng, men som ofte før, når likestillingsutfordringer for gutter og menn er tema, så blir det fort unyansert.

Les også: Etterlyser menn i alle aldre

Påfallende forskjeller

Etter en del engasjerte år med likestillingsutfordringer for gutter og menn har jeg lagt merke til noen påfallende forskjeller mellom kjønnene, og måten kvinner og menn som kjemper for likestilling og deres utfordringer blir omtalt.

La meg beskrive de to mest typiske tilnærmingene jeg har bitt meg merke i:

• Når kvinners utfordringer beskrives er det samfunnsstrukturer og mangelfulle holdninger og problematiske atferd som er problemet. Når menns utfordringer beskrives er det mennene selv som er skyld i sin egen situasjon, og det er også her menns mangelfulle holdninger og problematiske atferd som er problemet.
• Når kvinner tar opp likestillingsutfordringer for kvinner blir de løftet opp og hyllet for sitt engasjement. Når menn tar opp likestillingsutfordringer for sitt kjønn blir de latterliggjort og beskyldt for å sutre. Kvinner som gjør det samme slipper derimot unna.

Og typisk nok greier Eva Stenbro og gjøre begge deler i sitt innlegg.

Menn selv er hovedårsaken til at de ikke synes i likestillingsdebatten, og de som forsøker å ytre seg sutrer.

For å ta det siste først, så er hun i godt selskap.

Les også: Vi må snakke positivt om menn

En av de ressurssterke

Øystein Stene er en av disse ressurssterke som Stenbro etterlyser.

Den gang #MeToo-debatten raste i media kom Øystein Stene med en kronikk om den nye feminismens likestillingskamp, og beskyldte den for å ha lite med likestilling å gjøre − og alt med maktkamp.

Svaret kom kontant, og i en form som bekreftet mange av Stenes påstander.

Lene Wikanders tilsvar er et prakteksempel og en studie i hvordan mange menn opplever å bli møtt når de forsøker å bevege seg inn på likestillingsdebattens arena.

Svake, puslete hvite menn

Noen måneder før viste NRK Brennpunkt programmet «Kjønnskampen».

Der ble det norske folk presentert for MannsForum, organisasjonen jeg ble leder for året etter.

Der fikk vi også høre Sigrid Bonde Tusvik snakke om svake, puslete, hvite menn som sitter og sutrer.

Programmet brakte flere feminister på banen med kritikk, blant annet Madeleine Schultz i Agenda Magasin.

Der kom Schultz blant annet med noen påstander om MannsForum jeg ønsket å komme med et tilsvar på, men Agenda Magasin nektet å publisere tilsvaret slik at Schultz sine påstander fikk stå uimotsagt.

Nylig fikk vi se enda et eksempel:

Kvinner kom mann i forsvar

I forbindelse med Simen Velle sine noe klønete formuleringer om menn som «ikke fikk seg noe», ble Velle utsatt for angrep som gjorde at en rekke, i hovedsak kvinner, kom Velle i forsvar.

Velle hentet seg fint inn med utdyping av gutter og menns utfordringer i dagens samfunn, men samtidig opplevde vi et innslag i «Debatten» som trolig vil stå som et av de mer pinlige TV-øyeblikkene denne våren.

Og som Bjørn Skomakerstuen skrev i Nettavisen som respons på dette; «Å kødde med en mann er åpenbart innafor i Debatten».

Og åpenbart ikke bare i «Debatten».

Og jeg spør som Skomakerstuen, hvorfor det?

Personlig har jeg hatt kontakt med flere som har opplevd negative konsekvenser på grunn av sitt engasjement for menns rettigheter, både private og karrieremessige, mens andre forteller om frykt for at deres engasjement skal få karrieremessige konsekvenser om det blir kjent.

Eksemplene er mange, og det er ikke i nærheten av nok plass til å ta med alle her.

Da er vi over på punkt 2:

De samme retoriske sporene

Som medlem i Mannsutvalget, så er kanskje det jeg har vært mest opptatt av vært at utvalget ikke skulle fokusere på menn som et problem, men fokusere på de problemene menn har.

Noe jeg også mener utvalget i stor grad har lyktes med.

• Hva med menns engasjement for egne utfordringer?
• Er den manglende synligheten til mennene et tegn på manglende engasjement, eller et symptom på noe helt annet?
• Kan det være underliggende mekanismer i samfunnet i dag som vi kan kalle strukturelle som bremser menns engasjement?
• Er det så allment akseptert i samfunnet å latterliggjøre menn og utsette dem for forskjellige andre hersketeknikker at dette bremser menn sitt engasjement i debatten om menns likestillingsutfordringer?

Eva Stenbro velger iallfall å gå i samme retoriske spor som så mange før henne, med fokus på menn som årsaken til sine egne problemer.

Stenbro etterlyser mennene som samler seg for å løfte opp svakere stilte gutter og menns rettigheter.

Som danner organisasjoner, organiserer møter, som demonstrerer utenfor Stortinget, som møter politikere.

Hun har tilsynelatende ikke hørt om MannsForum, organisasjonen jeg er leder for.

Les også: Nå taper begge kjønn

Nå har hun hørt om oss

Vi nærmer oss i dag 1500 medlemmer, og er med det en av de større medlemsbaserte likestillingsorganisasjonene i Norge.

Siden 2017 har vi hatt en økning i medlemstallene på over 700 prosent. Vi har stått foran Stortinget i årevis, vi har dialog med politikere og byråkrater. Vi arrangerer debatter blant annet på Mannsdagen hvert år.

Og media blir som regel invitert, men glimrer stort sett med sitt fravær.

Et kjapt lite søk på internett hadde gitt deg denne kunnskapen Eva Stenbro, men kanskje interessen for det rett og slett ikke er til stede?

Men nå har du hørt om oss Eva, så jeg ser fram til å se deg på våre medlemslister i fremtiden.

Les også: Elefanten i rommet: Det er meg, og sånne som meg

Mannsutvalgsrapporten

24. april hadde Kultur- og likestillingsdepartementet pressekonferanse med overlevering av Mannsutvalgsrapporten til likestillingsministeren.

Da kunne man trodd at en uttalelse fra lederen av Norges største medlemsbaserte organisasjon for gutter, menn og fedre med et mangeårig engasjement innen likestillingsutfordringer og medlem av Mannsutvalget hadde vært av sin interesse.

Men nok en gang glimret Norges presse med sitt fravær, og fokuserte heller på de mer klikkvennlige medlemmene av utvalget.

Så hvor er dere, alle journalister, som jeg og mange andre menn som allerede har kjempet i årevis for guttas sak, forsøker å få oppmerksomheten til?