ET FORSøK På FORHåNDSSENSUR AV DANBY CHOI

Man kan selvsagt mene hva man vil om Danby Choi, og det gjør jo mange med liv og lyst. Den prosessen som nå foregår i 17. mai-komiteen i Oslo, er likevel et ytterst selsomt skue.

Det er dessuten et slags forsøk på forhåndssensur, noe som ikke skal finne sted i kongeriket Norge.

Les også: Tusenvis ønsker at Danby Choi ikke skal holde 17. mai-tale i Oslo

Så vidt jeg forstår har framgangsmåten her vært helt korrekt. Det var Høyre som hadde ansvaret for å finne nasjonaldagens taler til arrangementet ved Henrik Ibsens grav, og det var Høyre som valgte Choi. Mannen er kontroversiell, ja vel, og slett ikke blant mine favorittmeningsbærere.

Men for det første: Vi vet jo ikke hva han skal si.

Når han godt og vel har holdt sin tale, står vi selvsagt fritt til å kritisere innholdet. Å forutsette at det vil komme upassende innhold, er uholdbart langs så mange parametere at jeg nesten ikke orker å begynne.

For det andre: Når det nå ifølge NRK er strid i komiteen om Choi, virker Geir Lippestad å være på aller villeste veier. Han ytrer ifølge dem: «17. mai er en dag hvor vi feirer det som er samlende for oss som nasjon. Der vi står sammen om de grunnleggende tingene som følger av Grunnloven, og ikke trekker opp splittende og kontroversielle diskusjoner akkurat den dagen.»

Que?

Les også: Tar Danby Choi i forsvar: – Er ikke sunt

Nå har ikke jeg feiret nasjonaldagen på over 50 år, men det prinsipielle ved den mener jeg å kunne. 17. mai er først og fremst en feiring av selvstendighet og frihet. Det er også en feiring av Grunnloven per se, en lov som inneholder en hel del som kan være verdt en feiring. Ytringsfrihet, blant annet. Retten til egne meninger og holdninger, innenfor de svært vide rammer vårt lovverk ellers gir for den slags.

Sånn sett kan valget av Choi sies å være ganske spenstig, kanskje særlig, som han selv gjør et (stort og ganske pompøst) nummer av, ved Henrik Ibsens grav.

Jeg blir av og til spurt om hva det er å være norsk. Jeg aner ikke, for å være ærlig, men det er i hvert fall ikke å være engstelig for lovlydige medborgeres ytringer. I hvert fall ikke før de er ytret! Når vi har hørt ham, er det godt mulig jeg selv vil okke meg skriftlig, men den tid den sorg.

Konsensus er bra. Konsensus oppnådd i vakuum er dårlig. Den polariseringen vi skal være redde for er den lammende, den usaklige, den ondskapsfulle.

Polarisering som følge av at vi mener helt forskjellig om saker og ting, på et sånn noenlunde saklig, men engasjert nivå, er ingenting å frykte. Dette er vel selve demokratiet: At aksepten for meningsspenn er stort, og uenighet er en viktig del av veien mot konsensus og beslutninger. Vi har lov til å være et kranglende, gjenstridig folkeferd.

Til slutt treffes det beslutninger det er mulig for de fleste å leve med. Og er de ikke det, ja, så krangler vi videre. Sånn går no de norske dagan, i «et av verdens beste land».

Er det ikke også denne friheten, denne selve demokratiske prosessen, 17. mai egentlig handler om?

• En versjon av debattinnlegget ble først publisert på skribentens Facebook.