DENNE SKANDALEN LYVER MAN IKKE OM

Denne skandalen lyver man ikke om

Elon Musk har satt i gang en ny diskusjon om den såkalte «grooming-skandalen» i Storbritannia. For å si det kort: dette handler om et ukjent titalls tusen mindreårige, hvite jenter som over mange år har blitt voldtatt av organiserte nettverk bestående nesten utelukkende av pakistanske menn. Den torturfylte brutaliteten i det hele er nesten ikke til å forstå.

Alt mens et stort antall politikere, helsepersonell, politifolk og sosialarbeidere i mange år visste om det.

Nyheten sprakk til slutt rundt 2011 i små byer i Nord-England, og har siden spredd seg over store deler av landet. Selve saken er en enorm skandale i seg selv. Det som imidlertid gjør den helt utrolig, det er den villede unnfallenheten fra alle offentlige instanser.

Les mer om samme: Alle selvskadingers mor

Khan-Østrems virkelighet

Tidligere denne uken var kommentator i Aftenposten, Nazneen Khan-Østrem, gjest i NRK Nyhetsmorgen. Der sier hun en del ting som stemmer.

Ja, Musks negative fokus på statsminister Keir Starmer er urettferdig. Ja, hans voldsomme angrep på Jess Phillips er enda verre. Ja, det finnes mye annen seksuell utnyttelse og overgrep. Ja, dette er en honningkrukke for Musk, som bruker skandalen for alt den er verdt

Les også: Espen Goffeng

Og ja, klasseaspektet er helt klart en faktor bak stillheten. Det engelske etablissementet avskyr sin uvaskede arbeiderklasse, som disse jentene tilhørte. Å spotte dem er en folkesport for de kulturelt og økonomisk bedre bemidlede. Det er ingenting ved norske forhold som kan illustrere den forakten.

Dette gjorde det utvilsomt enklere å feie alle disse tusenvis av jenter under teppet når de fortalte om hva de hadde gått gjennom.

Men så rakner det fullstendig.

(Se svar fra Nazneen Khan-Østrem nederst)

Ren, blank løgn

Programverten peker på det som gjør denne skandalen til den skandalen den er, nemlig unnfallenheten til tallrike politikere, mediefolk, politifolk og ansatte i sosiale tjenester. Det som har blitt slått grundig fast som hovedårsak til dette, det er at mange av disse var redde for å bli anklaget for rasisme ved å beskrive det som faktisk foregikk.

Khan-Østrems svar på dette er forbløffende. Se det her:

«Det er en påstand også som går igjen i denne fortellingen her. Men den er det … det er bare noen få stemmer som sier det. Det har blitt en fortelling som vi må forholde oss litt kritiske til. Som jeg tenker er veldig viktig i den store saken.

Men at dette tydeligvis har vært et kjempeproblem og et grotesk overgrep mot disse jentene, det er det ikke noen tvil om. Men denne «silencing-kulturen» som man mener befinner seg i Storbritannia rundt dette her, det stemmer egentlig ikke».

Dette er ikke en feil fra Khan-Østrem. Dette er ikke en misforståelse. Dette kan vanskelig kalles noe som helst annet enn en ren, blank løgn. Det er en panisk flukt. Samtidig er det en ganske etablert løgn, og ikke noe som Khan-Østrem har funnet på.

STEMMER IKKE: Påstandene om stillhetskultur i frykt for rasisme stemmer ikke, mente Nazneen Khan-Østrem i NRK Nyhetsmorgen.

Usaklig møkk

Om Khan-Østrem ikke vil forholde seg til Musks krakilske meldinger, så kan hun for eksempel høre på ultrafeministen Julie Bindel som en av sine «få stemmer». Bindel skrev om dette helt tilbake i 2007, og havnet straks på en offentlig skamliste over islamofober. The Guardian ville ikke bruke hennes tekst, ettersom avisen ikke vill bli oppfattet som rasistisk.

Med forakt i stemmen forteller hun at «alle de hvite feministene i media jeg kjente da, var også redde for å publisere om det». Grunnet den «silencing-kulturen» som visstnok ikke eksisterte. Men kanskje Bindel lyver, og disse menneskene ikke egentlig fantes. Da blir det jo «få stemmer».

Hva skjedde med journalisten Andrew Norfolk, som ofte blir kreditert med å ha sprukket medieboblen om dette i 2011? Anklagene mot ham eksploderte fra det han kaller en koalisjon av venstrevridde og muslimske grupper. En hel rapport med usaklig møkk ble skrevet om ham fra den kanten.

Hva med tidligere Labour MP Ann Cryer? «Man må være modig for å snakke om dette temaet, ettersom du vil bli kalt en rasist», sier hun. Fra andre i det engelske arbeiderpartiet fikk hun vite at det hele var en åpen hemmelighet.

Da hun deltok i et TV-program om problemet kom rasismeanklagene raskt og brutalt. «Det er det verste som har skjedd meg i hele mitt liv», forteller hun. Men dette kan jo ikke stemme? Hun baserer det sikkert på noen «få stemmer»?

Hva med hennes kollega, tidligere Labour MP for Rotherham Sarah Champion? Etter at hun skrev om temaet ble hun oversvømt av anklager, fikk økt sikkerhet rundt seg, ble tvunget til å beklage, og trakk seg like etter fra partiet. Hun er ikke nådig i sin dom over det hun kaller «the floppy Left».

En annen fåtallig stemme er Ian Acheson, som har livslang erfaring fra fengselssystemet, politimyndigheter, terrorforskning og flere år i det engelske innenriksdepartementet. Han sier det klart og tydelig: såkalt antirasistisk politiarbeid lot grooming-gjengene løpe løpsk.

Ment for å skremme

En av de andre «få stemmene» som gjentar det som ifølge Khan-Østrem «ikke stemmer», det er den mye omtalte Jay-rapporten, som ble skrevet på regjeringens bestilling for å dekke en periode i den lille byen Rotherham.

Flere ganger i denne rapporten blir det henvist til tjenestepersonell som bekrefter det. I mange forskjellige instanser. Ikke bare som personlige opplevelser, men som en beskrivelse av en systemisk kultur som omga hele sakskomplekset. Kanskje vi må telle hele rapporten og alle dens stemmer som én for å etterkomme Khan-Østrems ønske om «få stemmer»?

Alt dette har vært godt synlige og offentlige heksejakter, like mye ment for å skremme andre som for å straffe de illojale «få» stemmene.

Les også: Sleivete oversettelser kan sette Norge i fare

Frykten for å bli kalt rasist har vært en driver for hele dette marerittet. Det bekreftes i tallrike anekdoter, intervjuer, rapporter, nyhetssaker og gjennomganger. I Jay-rapporten fortelles det til og med om overgripere som bruker denne frykten aktivt, og som «vet» at de ikke vil bli tatt nettopp på grunn av den.

Rasismen i denne skandalen er også så vidt jeg kan se uten sidestykke i europeisk historie siden krigen. Bare forsøk å snu flisa rundt, og forestill deg store, organiserte nettverk med tusener av hvite menn som i mange år spesifikt går etter titusener av pakistanske mindreårige jenter for gruppevoldtekt og sexslaveri.

Det hadde vært interessant å da se tåkeleggingen og bortforklaringene fra Khan-Østrem.

Nesten ikke til å tro

Dette er ikke en «vanlig» overgrepssak. Rasismen, mengden, tidsaspektet og hvor åpent det hele foregikk, kombinert med den groteske torturbrutaliteten som var (og er) helt vanlig i alle disse nettverkene, er nesten ikke til å tro.

Det er drøyt å anklage noen for løgn i det offentlige. Men etter å ha lest diverse rettsdokumenter, rapporter og domsavsigelser som beskriver dette barbariet har jeg liten evne til å moderere meg. Og ifølge NRK Nyhetsmorgen er det slik at Khan-Østrem «følger Storbritannia tett». Om det er riktig, så vet hun veldig godt at det hun sier er feil.

Hun er langt fra alene. Hennes kollega Shazia Majid i VG har vært innom det samme sporet. Og de to har tallrike andre å støtte seg på som også avviser dette, selv om det er ettertrykkelig dokumentert. Hvorfor dette gjøres er ikke så vanskelig å forstå.

Men å lyve om denne skandalen er noe man bør skamme seg over.

*

Nettavisen har mottatt følgende svar fra Nazneen Khan-Østrem:

«Jeg deltok i Nyhetsmorgen med ønske om å vise at det er mange lag i debattene om de tragiske og groteske grooming-sakene i Storbritannia. Lidelsene til kvinnene har vært rystende å lese om. Det samme gjelder sviket de opplevde fra politiet og påtalemyndigheten.

Beklageligvis har det vært en lang tradisjon i britisk politi om å ikke ta alvorlig opplevelser til unge, sårbare kvinner som er ofre for sedelighetsforbrytelser.

Stillhetskulturen har mange sider. Jeg fornekter selvsagt ikke at den finnes, men mener at den også kan knyttes til hvem ofrene er. En annen dimensjon er hvilken sosial klasse de antatte gjerningsmennene tilhører. Hele sakskomplekset er dypt tragisk. At en stillhetskultur etter hvert ble problematisert, er viktig. Det tjener ingen at den utelukkende knyttes til etnisitet. Problemet var og er for alvorlig til slike forenklede tilnærminger.»

2025-01-17T17:58:59Z