MISTET KOMPISEN I 25. JUNI-TERROREN: – PRøVER å TA HVERDAGEN TILBAKE

For snart to år siden satt Petter Høines og nøt en kald pils med venner på uteserveringen til Per på hjørnet. Baren ligger bare et steinkast unna Oslo tingrett, hvor han de siste ukene har fulgt rettssaken mot Zaniar Matapour i rettssal 250.

Plutselig befant han seg i et angrep som rystet hele Norge. Bare tilfeldigheter gjorde at han fortsatt er i live.

To mennesker mistet livet da gjerningspersonen åpnet ild i Oslo sentrum natt til 25. juni 2022. En av dem var Høines sin nære venn – Jon Erik Isachsen (54). Et tap som etterlot seg dype sår.

Les også: Faktaboks om 25. juni-terroren:

Skuddene som brøt freden

Nettavisen møter Høines på stampuben hans Sentralpuben i 2. etasje på Oslo S. Et sted hvor de fleste er kjente ansikter. Det var her han satt den kvelden, helt uvitende om at livet for alltid skulle endre seg, før han ruslet bort til Per på hjørnet.

Høines tar oss med tilbake.

På puben møtte han Jon og flere andre. Han slo seg ned på den ene ledige stolen som var og tok cirka tre slurker av drikken sin før dramaet ved C.J Hambros plass utspilte seg.

Med en øl mellom hendene beskriver Høines de skjebnesvangre øyeblikkene da skuddene brøt freden i Oslo sentrum, og kaoset som fulgte.

Han minnes at gjerningspersonen kom gående i en gul eller grønn skjorte, og at han satte fra seg en bag, før han begynte å skyte ned mot gata ved London pub og uteserveringen på Per på hjørnet. Høines mener Matapour skjøt fire-fem skudd med håndvåpen før han tok fram maskingevær og skjøt mot dem.

– Jeg kastet meg på bakken og krøp inn i lokalet. Jeg kjente en person som datt over beina mine. Jeg tenkte det var Jon som krøp inn sammen med meg, men han kom aldri etter, forteller Høines.

Kompisen ble truffet av gjerningspersonens dødelige kuler, og døde kort tid etter.

Høines tror utfallet kunne vært helt annerledes om ikke Jon satt der han satt. Han er overbevist om at kompisen reddet livet hans den dagen.

Minuttene etterpå beskriver han som kaotisk. Et Oslo sentrum fullt av skadde og mennesker i sjokk.

Les også:

Les også: Matapour hadde 103 ubrukte skudd da han ble stoppet

Vil ikke forklare seg

Siden 12. mars har Høines fulgt rettssaken i Oslo tingrett.

Han forteller at det ikke gjør ham noe å sitte i samme rom som gjerningspersonen, men legger samtidig ikke skjul på hvilke følelser han har for tiltalte.

– Jeg har et hat mot det mennesket der. Han tok bort en av mine beste venner, og satte meg i en sinnstilstand jeg må leve med resten av livet.

Den tiltalte, Zaniar Matapour, har foreløpig nektet å forklare seg i straffesaken.

– Jeg vil ikke forklare meg eller svare på spørsmål, sa 44 år gamle Zaniar Matapour da tingrettsdommer Eirik Aass spurte om han var villig til å gjøre det.

Det var riktignok knyttet lite spenning til om han ville benytte muligheten til å forklare seg for retten. Han har verken forklart seg for politiet eller ytret seg om masseskytingen i forbindelse med rettssaken, skriver NTB.

Utover å protestere mot at rettssaken blir avholdt under muslimenes hellige måned, ramadan, har ikke Matapour ytret seg i særlig grad. Det er dermed fortsatt ikke opplyst fra hans side hva som var motivasjonen bak masseskytingen eller hensikten bak angrepet.

Les også:

Les også: Matapour tok ordet i retten – beskyldte sakkyndig for å ha diktet opp «det meste»

På rettens første dag ønsket Matapour å ta ordet før han ble spurt om å bekrefte personalia.

– Jeg vil si en ting. Hvorfor gjennomføres dette under Ramadan, mens det er pause under kristne og jødiske høytider? spurte han.

Dommeren svarte at han ikke har fått noen forespørsel om dette på forhånd.

På spørsmål om han erkjente straffskyld, ristet han avvisende på hodet.

Aktor mener angrepet var en terrorhandling rettet mot homofile og det skeive miljøet i den hensikt å skape frykt i befolkningen.

– Kjente meg ikke igjen

Samme dag, på rettssakens første dag, ble det vist fram en video som viser tiltalte løsne skudd mot utestedene 25. juni. For mange var det sterkt å se videoen og flere holdt seg til hodet. I videoen hører man skuddene og skrikene, samt alarmene som gikk av.

Flere som var på stedet den aktuelle natten var til stede i retten da videoen ble vist. Matapour satt stille og kikket ned da videoen ble avspilt.

For Høines viste videoen noe helt annet enn hvordan han husket hendelsen.

– Det var nytt for meg. Helt annerledes enn jeg trodde det var. Jeg kjente meg ikke igjen. Jeg husket ikke at det varte så lenge. Jeg opplevde det kanskje i ti, tolv, femten sekunder, forteller han.

– Nei, det er tragisk. Helt forferdelig, legger han til.

Videoen viser blant annet flere sivile som overmannet Matapour, før politiet kom til stedet.

– All ære til de som tok ham, sier Høines.

En annen som har fulgt rettssaken, er lederen for 25. juni-støttegruppa, Espen Evjenth.

Han fortalte under pausen på rettssaken samme dag at det var krevende å se videoen.

– Men i videoen var det også mange sivilister som grep inn, og det gir styrke i situasjonen. Det å vise at noen passet på og slåss tilbake da det gjaldt, sa Evjenth til Nettavisen.

Se videoen under. Nettavisen advarer mot sterke inntrykk:

Evjenth ble selv skutt på dansegulvet inne på London pub da terroren oppsto. Kula traff ham i hodet.

– Jeg klarte å tenke «hvem var det», sa Evjenth da han vitnet i retten, ifølge NTB.

Han trodde han først var blitt slått av noen, før han besvimte.

Etter en stund kom han til seg selv. Da var det feststemte lokalet totalt forandret. Det ble slått fast at han var blitt truffet av et streifskudd og at han ikke var livstruende skadd.

Magnus Selmer er også blant dem som ble skutt. I likhet med Høines satt han på uteserveringen til Per på hjørnet.

– Da så jeg Matapour rundt hjørnet og skjønte for alvor at det var fare på ferde. Det gjorde andre også, folk falt som dominobrikker, sa Selmer rettssaken da han vitnet, skriver NTB.

Han ble truffet i skulderen da han prøvde å komme seg i dekning inne på utestedet.

Les også:

Les også: Magnus ble skutt 25. juni: – Folk falt som dominobrikker

En gave med ny betydning

Høines har mange gode minner med Jon. Vennskapet deres spant over en ti års periode, etter at de for første gang møttes på en kafé i Oslo.

– Tenker du mye på Jon?

– Å, ja. Hver gang jeg kjører forbi hjemstedet hans, tenker jeg på han.

De to snakket om alt og ingenting sammen – venner, familie og dagligdagse ting.

– Han var en ressurs i vennegjengen. En kunnskapsrik mann som kunne mye. Han hadde et stort hjerte for dem rundt seg. Jon er savnet, absolutt.

Kompisen trekker spesielt fram Jons humor, og det lure smilet han alltid hadde på lur.

– Han er et savn, absolutt, gjentar Høines.

Les også:

Les også: De stoppet Zaniar Matapour - dette er deres historier

For ham er det viktig å være til stede i rettssalen, både for sin egen del og for Jon. Høines forteller om et helt spesielt klesplagg han bærer med seg i retten. En gave han fikk av Jon for mange år siden.

– Jeg fikk en skinnjakke av Jon for åtte-ni år siden. Den har jeg brukt mye, men spesielt nå. Når jeg har på meg jakken i retten, føles det litt som at Jon er med meg, sier Høines.

Selv om det å være til stede i retten er viktig, er det tungt å bli brakt tilbake til den forferdelige junidagen i 2022.

– Det tar meg tilbake, da. Det er som å spole tilbake til det jeg opplevde. Luktene folk beskriver. Lydene.

Høines trodde det bare var ham som husket disse detaljene, men gjennom å høre vitneutsagnene har han skjønt at han ikke er alene.

– Minner om pistolskudd

Etter terrorhendelsen ble Høines diagnostisert med Posttraumatisk stresslidelse (PTSD), i likhet med flere andre. Han opplever nå at flere helt hverdagslige ting har blitt store utfordringer. Fra søvnløse netter til en konstant følelse av uro. Vanlige ting som høye lyder og raske bevegelser i bybilder er en stadig påminnelse på den natten.

– Jeg får ikke sove. Det er helt på trynet. Kroppen er helt anspent. Alle lydene og luktene. Ser jeg noen i sidesynet som beveger seg raskt, snur jeg meg umiddelbart i den retningen, forteller Høines.

På stampuben på Oslo sentralbanestasjon har han satt seg ned på innerste benk på et bord bakerst i hjørnet. For to år siden ville han satt seg et helt annet sted. Etter terroren tør han ikke lenger å sitte med ryggen til store folkemengder eller åpne gater, i frykt for hva som kan skje.

– Jeg må ha oversikt. Det har blitt rutine, sier han, og legger til at han tror det vil være sånn resten av livet.

Han beskriver lydene som det verste.

– Det er helt jævlig. Hvis det kastes glassflasker ned i flaskekassen her på puben, og det smeller, da er jeg opp i taket og ned igjen. Det minner om pistolskudd.

Det som for folk flest er en festdag – nyttårsaften, er for Høines blitt et mareritt.

– Det ligger i bakhodet hele tiden.

Les også:

Les også: Elin flyktet i sikkerhet 25. juni: – Var helt overbevist om at jeg skulle dø

Håper på ro

En kort periode var løsningen å komme seg bort fra Oslo. Etter terroren pakket han sakene sine og flyttet til en liten by et par timer unna. Den rolige og stille tilværelsen gjorde godt en liten stund, men like fort begynte ensomheten å melde seg. Tidligere i vinter fant han ut at tiden var moden for å vende tilbake til byen han kaller hjemme. Det er tross alt her han har støtteapparatet sitt. Kameratene sine.

– Det gjorde litt å komme seg bort fra det lille tettstedet der. Nå slipper jeg å sitte inne alene og tenke på det som skjedde hele dagen. Nå er jeg tilbake der jeg var før, og det livet var ikke så forandret som jeg trodde det skulle være.

For Høines, som er frilansskuespiller, går dagene i Oslo til diverse jobboppdrag og kompiser på puben.

– Hvis jeg er alene så begynner tankene å svirre. Både på det som skjedde og på rettssaken. «Hva kunne skjedd?» «Kunne jeg gjort mer?», forteller han.

– Jeg kunne sittet der han (Jon) satt. Han tok en kule for meg. Det får jeg ikke betalt tilbake. Det er noe jeg tenker på, men jeg får ikke gjort noe fra eller til.

Nå ser Høines fram til å legge rettssaken bak seg. Han innrømmer at det har vært en belastning å vente på at saken skulle opp i tingretten.

– Det blir godt, absolutt. Jeg håper alle får en slags ro på en eller annen måte etter dette. Jeg håper alle får det bedre og at en får det verre, sier han og sikter til personen som står bak angrepet.

I en verden som aldri helt vil føles som den samme, har Høines funnet ny verdi i de menneskene han er omringet med.

Men det er ikke lenger terroren som er samtaleemne i vennegjengen. Det er de ferdig snakket om, og velger heller å fokusere på andre ting når de først samles.

– Vi prøver å ta hverdagen tilbake, og det synes jeg vi har klart godt, avslutter Høines.